Sårene i musikken

Krigens tragedier kan være inngang til noen rom i musikken som ikke skal stå avlåst, skriver direktør Sigurd Sandmo.

I fem år arbeidet komponisten David Monrad Johansen med sin store biografi om Edvard Grieg. Han leste Griegs brev og dagbøker, intervjuet hans familie og venner, snakket med den 85 år gamle Nina og vandret tankefull på Troldhaugens stier. Da den norske utgaven forelå  i 1934, var det blitt en grundig og alvorlig biografi over en lidende kunstner. I Griegs kunst - nerskap utkjempet det seg en kulturkamp, hevdet Monrad Johansen. Den nasjonale kulturen kjempet i Griegs indre mot en importkultur som farget ham mer enn han selv var klar over.

12. mars 1935 var Monrad Johansen i Leipzig og forærte den nye tyske oversettelsen til sin  gode venn, den jødiske musikkforleggeren Henri Hinrichsen, som også hadde vært den eldre  Griegs nære venn og forlegger. Fire år senere, i mars 1939, sendte Monrad Johansen den  engelske utgaven til Hinrichsens sønn, Hans Joachim. Et halvt år senere invaderte Tyskland  Polen.

David Monrad Johansen meldte seg inn i Nasjonal Samling i oktober 1941. Hans Joachim flyktet fra Leipzig og naziregimet i 1940, men døde på vei til Frankrike. I 1942 ble Henri Henrichsen selv arrestert. Han rakk å pakke ti kasser med sine mest verdifulle eiendeler, blant annet de to Grieg-biografiene, som han forsøkte å få sendt til USA i håp om selv å komme seg  dit senere. I stedet ble han sendt til Auschwitz. Der ble den 74 år gamle musikkforleggeren  og kulturpersonligheten, og en av våre store ambassadører for Griegs musikk, myrdet 17. september 1942.

Hinrichsens kasser kom heller aldri til USA, men ble funnet og beslaglagt av Gestapo på et havnelager i Bremen. Her ble de lagt ut for salg på en såkalt «Juden Auktion», og de to Grieg-biografiene ble innkjøpt av universitetsbiblioteket i byen. Først i 1993 ble det oppdaget at biblioteket hadde over 300 bøker som skrev seg fra de såkalte «jødeauksjonene», og Henri Hinrichsens barnebarn Irene Lawford-Hinrichsen fikk de to Grieg-biografiene returnert som rettmessig eier. Hun overdro dem tidligere i år til Edvard Grieg Museum Troldhaugen.

Innskriftene, merkene og stemplene i bøkene slutter en uhyggelig historisk sirkel om det som  en gang var et musikalsk fellesskap: Monrad Johansens vennlige dedikasjoner på tysk, familien Hinrichsens ex libris, stemplene fra «jødeauksjonen» i Bremen, stempler og nye håndskrevne biblioteksnummer fra da bøkene kom til Bremen, og til slutt bibliotekets kvitteringsstempel fra 1993, da bøkene ble tilbakeført til eiernes etterkommere.

Vi liker å tenke at musikken selv er ren og uten skyld. Vi er trygge når vi åpner oss for den, og i dag vil de fleste kunne åpne seg for David Monrad Johansens musikk uten å høre ekkoet av NS-medlemsskap og landssviksdom. Og selv om han ble rehabilitert i norsk musikkliv etter soning, og i stor grad tilgitt av sine kolleger, er det likevel slik at norsk musikkhistorie er full av ambivalens og sår som ennå ikke helt har grodd. Familien Hinrichsens historie innhentet oss som arbeider på Edvard Grieg Museum Troldhaugen da vi mottok brevet om de to bøkene i vår. Vi vet at Griegs nære venn som ble myrdet i Auschwitz en septemberdag i 1942, trolig også var den første som engasjerte seg for et Edvard Grieg Museum på Troldhaugen.

Vår store utstilling Kunst i kamp er en påminnelse om mørke flekker i kunsthistorien, og i høst har vi to konserter på Troldhaugen som en musikalsk forlengelse av utstillingen som nylig åpnet på KODE: En kveld med verk av David Monrad Johansen og Signe Lund – to av våre landssvikdømte komponister – og en konsert som tematiserer det naziregimet betraktet som «degenerert musikk». Vi vil også ha en konsert på KODE i januar, i samarbeid med Edvard Grieg Kor, som presenterer sanger fra komponister med NS-medlemskap, og av de som protesterte mot krigen.

Verken programmet eller merkelappene er ukompliserte. Krigens tragedier er likevel innganger til noen rom i musikken som ikke skal stå avlåst, men heller tjene som viktige påminnelser om kunstens kraft og sårbarhet.

Sigurd Sandmo,
Direktør for Komponisthjemmene

Edvard og Nina Grieg sammen med Martha og Henri Hinrichsen.